Når medier rapporterer fra trafikkulykker, står det ofte «sjåføren av lastebilen kom uskadd fra ulykken». Fysisk kanskje, men å være involvert i at andre blir skadet eller drept er minst like tøft som å bli skadet selv. Det vises bare ikke på samme måte som en knekt arm eller en fot i gips. 

15. september 1998 kjørte Endre Krakk last fra Østlandet til Karmøy. Det var fint vær og tørr vei hele turen. På vei hjem fra Karmøy til Nedre Vats, skjer det som kommer til å være med han resten av livet. 

- Jeg gledet meg til å komme hjem etter en lang tur som har gått helt fint. Til jeg kommer til Aksdalsbrekka. Midt i ettermiddagsrushet, helt uten forvarsel, kommer en personbil over i feil kjørebane og frontkolliderer med min bil. Det skjer så fort at jeg ikke rekke å gjøre noe, forteller Krakk. 

Tusen tanker og spørsmål

Føreren av personbilen døde i ulykken. Krakk slapp ikke helt unna fysiske skader, blant annet knekte ribbebein, og ble kjørt til sykehuset. Der ble han tatt godt hånd om, og han roser også politiet for hvordan de møtte han på ulykkesstedet og i avhør. 

- Jeg fikk dra hjem fra sykehuset samme dag. I forholdsvis god form, men med tusen tanker i hodet rundt det som hadde skjedd. Massevis av spørsmål som kvernet rundt, og ikke svar på noen av dem. Å gå rundt og lure på om jeg hadde gjort noe galt og hadde skyld i ulykken var kanskje det verste. Det gikk måneder før jeg fikk svar fra politiet. Det var enorm lettelse å få vite at jeg ikke kunne lastes for ulykken på noe vis. Samtidig var det mange spørsmål jeg ikke fikk svar på, sier Krakk. 

En av tingene Endre Krakk tok lærdom av etter ulykken var å alltid bruke sikkerhetsbelte. - Jeg kan forstå at sjåfører som må ofte ut og inn av bilene blir fristet til å la være, men det er bokstavelig talt livsviktig å bruke belte, sier Krakk.

I ettertid har han fått noen uoffisielle svar. At politi og andre instanser ikke har mulighet til å svare på alt, har Krakk full respekt for. Samtidig er det det man ikke får svar på som gjerne henger lengst igjen. Og selv om hverdagen blir normal igjen, ligger opplevelsen i underbevisstheten. 

På jobb igjen etter en uke 

- Det tok flere år før jeg kunne kjøre forbi ulykkesstedet uten å tenke på det som skjedde, sier Krakk, som har kjørt for familiebedriften Krakk Transport siden 1993. 

- Å kjøre tungtransport er det jeg har hatt lyst til siden jeg var guttunge. En uke etter ulykken var jeg på jobb igjen, og jeg trives fortsatt like godt. Jeg hadde kone, familie og kolleger rundt meg som jeg kunne snakke med, og å komme fort bak rattet igjen var det beste for meg, sier Krakk. 

Nå har han valgt å bidra til at andre som opplever uvanlige hendelser kan få hjelp og støtte. Kollegahjelpen ble opprettet av Norsk Lastebileier Forbund (NLF) i 1995. Frivillige over hele landet stiller opp for kolleger som trenger det. 

- Vi mannfolk er ikke så flinke til å snakke om ting 

- Kollegahjelpen er et tilbud utenfor det profesjonelle hjelpe- og støtteapparatet. Særlig vi mannfolk er ikke så flinke til å snakke om ting eller be om hjelp. Å bli sittende alene med alt som rører seg i hodet etter en ulykke eller unormal hendelse, er ikke bra for noen. Vi som er med i Kollegahjelpen har lang erfaring i yrket. Mange har vært borti alvorlige hendelser selv og vet litt om hva den som blir rammet opplever i etterkant, sier Krakk, som er representant for Nord-Rogaland. 

Kollegahjelperne hjelper også ikke-medlemmer etter behov og kapasitet. Målet for denne støtteordningen er at sjåfører som har hatt en sjokkartet opplevelse skal få støtte til å bearbeide dette for å unngå at sjokket «setter seg fast» og fører til problemer på lengre sikt. Hjelpen skal føre til at sjåføren skal få det like godt som før ulykken, både privat og i jobb. 

- Ingen hendelser er like, og reaksjonen er forskjellige i hver sak. Noe av det viktigste for oss i Kollegahjelpen er å være medmenneske og lytte, og vi har taushetsplikt, sier Endre Krakk.

- Ingen hendelser er like, og reaksjonene er forskjellige i hver sak. Noe av det viktigste for oss i Kollegahjelpen er å være medmenneske og lytte, og vi har taushetsplikt, sier Krakk. 

Stor tilleggsbelastning 

«Førerkortet til sjåføren er rutinemessig beslaglagt» går også igjen i saker om ulykker der lastebil eller andre tunge kjøretøy er involvert. For de som ikke har jobben sin på veien, er det vanskelig å forstå hvor stor tilleggsbelastning dette er for en yrkessjåfør. 

- Du blir fratatt både jobben din, inntektsgrunnlaget og muligheten til å komme raskt tilbake bak rattet igjen. Det siste er ofte god terapi på veien mot et normalt liv etter en hendelse. Innimellom kan det ta lang tid før årsak og skyld blir avklart. Jeg sier ikke at yrkessjåførene som regel er uten skyld, men har et ønske om at det er grundige vurderinger og mindre «rutinemessig» som legges til grunn for et beslag. Heldigvis synes det å ha blitt en endring på dette i positiv retning de seinere årene, sier Krakk. 

Har egen kollegahjelp

I de to siste dødsulykkene i vårt distrikt med tunge kjøretøy fikk ingen av sjåførene førerkortene sine beslaglagt. Politiet kan ikke uttale seg om enkeltsaker, så Øyvind Tveit, politioverbetjent og gruppeleder for Trafikkavdelingen ved Haugesund politistasjon, uttaler seg på generelt grunnlag. 

- Det er ikke noe som heter rutinemessig beslaglagt fra politiets side. Det gjøres en saklig vurdering i hvert enkelt tilfelle, og jurist er tidlig inne i bildet for å avklare om det er nødvendig med beslag. Hvis det på et tidlig stadium foreligger informasjon som tilsier at en fører ikke kan klandres, vil som regel førerkort ikke bli tatt beslag i, sier Tveit. 

For øvrig henviser han til "Forskrift om tap av retten til å føre motorvogn mv" (korttittel Tapsforskriften") i Lovdata som politiet må forholde seg til. 

Politiet har også sin egen ordning for kollegahjelp, og Tveit mener det er verdifullt med slike tilbud. 

- Vi spør ofte om sjåfører har tilgang på ordninger i sine systemer, og anbefaler dem å benytte seg av dette så tidlig som mulig, sier Tveit.