Ekteparet Nesheim er midt inne i en hektisk sommersesong med bryllup og andre type feiringer på Nesheimstunet. Alle foto: Elin Tvedt

Elisabeth og Steinar Nesheim bestemte seg i 2002 for å restaurere Nesheimstunet i Nedre Vats. Oldemors hus skulle bli spise- og overnattingsted, og løa festlokale. Det meste gjorde de selv, og nå har Nesheimstunet vært i drift i fem år. 

Ekteparet arrangerer bryllup, konfirmasjoner, konserter, ledersamlinger, vielser, bursdager og de har egne arrangementer. Bestillingene går helt frem til 2027, og telefonen ringer i ett. 

Hver lille ting i huset og løa har en historie, og de har brukt mye tid på å finne brukte gjenstander med en historie som passer til. Hvert rom er en opplevelse å gå inn i, og når man blir guida av to ivrige Nesheimer som kjenner hver krik og krok, er opplevelsen god. 

- Vi hadde flaks i 2012 da vi skulle restaurere løa. John-Karsten Tangjerd fra Ølen spurte om vi ville kjøpe sardinfabrikken hans som var revet. Det gjorde vi, og fikk da mange skatter å innrede med, blant annet lister av marmor, skip, brukt bjelkelag som vi har til gulvbord. Vi flyttet hele innholdet i sardinfabrikken til Vats, sier Steinar. 

De har fortsatt mye av dette på lager. De samler også selv, og andre gir bort ting og tilbyr dem å kjøpe innredning. Det er lite nytt å spore på Nesheimstunet. 

- Nesheimstunet hadde aldri kommet opp uten Elisabeth, og ikke uten meg. Vi utfyller hverandre, sier Steinar.

Oldemors hus 

Alt startet i 2002 da de bestemte seg for å restaurere det de kaller Oldemors hus. Nesheimsparet gjorde det meste selv, med stor hjelp fra Elisabeths far som var snekker. 

- Han var akkurat blitt pensjonist, derfor tenkte vi at «han har jo god tid». Stakkar …. Pappa har stor ære for at huset ble til, og hadde mange smarte løsninger. Det burde rives, men jeg ville ikke. Løa var verdt null kroner og løa 150 000,- når vi overtok, forteller Elisabeth. 

Faren, Magne Kallevik, jobbet hver tirsdag til torsdag. Torsdager dro han hjem, og mandag var det korøving så da kunne han ikke være her. 

Brudgom støpte gulv 

De var slitne etter å ha restaurert huset og trengte noen år med «hvile», men i 2012 begynte de på løa. Her fikk de hjelp av håndverkere, og løa ble ferdig på et og et halvt år. De trengte penger for å fortsette, så de hadde drift samtidig som de bygget. Første bryllup ble arrangert 26. mai 2012. Da måtte brudgommen selv støpe gulvet for at det skulle bli ferdig. Familiene på begge sider hjalp til fordi de var redde for at løa ikke skulle bli ferdig til den store dagen. 

- Vi fikk vann og kloakk to dager før bryllupet. Jeg husker vi måtte be snekkerne pakke sammen, siden vi ventet gjester om en time. Da tenkte jeg at dette er forbi grensen til galskap, sier Elisabeth. 

Steinar legger til at han samme dag fikk brudens far til å kjøre til Haugesund for å leie aggregat da de ikke hadde strøm. 

Dette første året hadde de 1600 gjester. Året etter 2500, og etter det har det ligget på rundt 3500. Vi gjør det meste selv, så vi har sagt at vi ikke kan ta mer enn to bryllup i måneden. 

De to lager altså all mat selv, og de bruker to dager på en middag. Lager kraft fra bunnen, og bruker seks til åtte timer på å steke kjøtt. 

- Det er langtidsproduksjon på lav varme, og vi prøver å bruke lokale råvarer. Mange trodde aldri vi skulle klare å lage så masse mat uten kokker, men for at det skal gå rundt må vi gjøre det slik. Vi hadde likevel ikke fått dette til uten folk vi leier inn som dekker bord, er servitører, luker bed og tar seg av rengjøringen. Det siste halve året har vi leid inn mer folk, sier Steinar. 

I brudesuiten viser Elisabeth oss en liten gaveeske til brudeparet slik at de skal være forberedt på det meste.

Godt sovehjerte 

Gjestene kommer både fra bygdene rundt, og også fra Stord, Haugesund, Stavanger og til og med utlandet. 

- Folk spør hvor vi får energien fra, og jeg svarer at vi får energi av gjestene. Gjester som liker hvordan det ser ut her, skryter av hvor kjekt de har hatt det og hvor mye energi de har fått av å være her. Vi har ikke store lønna, men får lønn igjen på den måten. Ei dame kom med blomster og sa at hun var så stolt av «bestastuo deiras» i Vats, forteller Elisabeth. 

Det skal også sies at de har godt sovehjerte begge to, og de hviler middag hver dag. Dette mener ekteparet er viktig. 

- Av og til så kjører vi bare bilen inn til siden, sover 10 minutt og så kjører vi videre, sier Steinar. 

De er heller ikke av typen som stresser lett, og forteller at de holder best roen med litt kaos. 

- Men en natt våknet jeg, og tenkte at dette kan ikke gå. Vi hadde hatt rådgiver på besøk som hadde kommet med en fem og ti års plan, der så å si alle tall var røde. Jeg sa at jeg hørte hva han sa, men at dette betydde mye for meg, sier Elisabeth 

Slikkemerker fra stutene 

Det er plass til 100 gjester, men det ideelle er 80 eller mindre. Kakebordet pleier å stå på kjøkkenet, og gavebordet er i innhegningen der det var griser før. På døren som skiller storsalen fra kjøkkenet, kan man se dype søkk laget av slikkemerker fra stutene som en gang bodde her. 

Det er en varme og en historie over hele tunet. Overskuddet fra andre og tredje året ble brukt til å lage uteanlegg. De har nettopp fått balkong i bryllupssuiten som Steinar er veldig stolt av, og bryllupssuiten ligger i den gamle siloen og er da selvfølgelig rund. Balkongen hjalp Espen Årvik fra Vikebygd godt til med. 

- Nesheimstunet hadde aldri kommet opp uten Elisabeth, og ikke uten meg. Vi utfyller hverandre. Hun tenker ut ideer, og når hun har tenkt ferdig gjennomfører jeg det. Min jobb tar litt lengre tid så jeg må ta en og en oppgave, da går det fint. Og så kommer det alltid til et punkt hvor jeg ikke kan snu, sier Steinar. 

De forteller også hvor mye det har betydd å få hjelp av venner, kjente og slekt. Selv har de prøvd å bruke lokale leverandører så godt de kan. 

- Når jeg var hos Haraldseid og kjøpte vår 17. do, sa jeg til han at jeg driter i alle fall ikke i lokal handel, ler Elisabeth. 

Ekteparet byr mye på seg selv, og etter tøffe perioder i livet på grunn av sykdom har de lært at det er viktig å gripe dagen og mulighetene. De er opptatt av at de lever bare en gang, og at hvis folk har en drøm, så tro på den og få noe ut av det. 

- Det har jo godt bra for oss. Ingen er skilt ennå. Ikke vi, og ikke de som har giftet seg her heller, avslutter Steinar.